Kjære alle sammen, kjære medsøstre! Så fint det er å se dere alle her i kveld!
8. mars er en dag for feiring av alt vi har fått til, men også en dag for å se framover på kampene som fortsatt gjenstår.
FN-organisasjonen UN Women påpeker at kultur og lovgivning gjør at også i 2020 jobber kvinner mer, tjener mindre, har færre valg og opplever flere former for vold. Både ute og i hjemmet. Vi har komme langt i Norge, men enda kan ikke et eneste land i verden hevde å ha oppnådd likestilling. Dette understreker det at vi enda må ta kampen!
Med slagordet «I am generation equality» markerer UN Women at det er 25 år siden kvinnekonferansen i Beijing og 20 år siden FN-vedtaket om kvinner, fred og rettferdighet. Kvinnekamper må foregå lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Den internasjonale solidariteten, kampen for allmenne rettigheter og kamp for strukturendringer er nødvendig for å stoppe systemisk undertrykking av kvinner.
På verdensbasis ser vi manglende likestilling når vi går inn i flere områder:
Ser vi på fattigdom, ser vi flere kvinner enn menn lever i ekstrem fattigdom, og skjeve maktforhold i hjemmet gjør at kvinner har 10 prosent større sjanse for å oppleve sult enn menn.
Går vi til skole: 15 millioner jenter går fortsatt ikke på skolen. For gutter er tallet 10 millioner. En halv milliard jenter og kvinner over femten år kan verken lese eller skrive.
Helse: 190 millioner jenter og kvinner som ikke ønsket graviditet, brukte ikke prevensjon i fjor – og i de minst utviklede landene ble bare 61 prosent av fødslene fulgt av trent helsepersonell. Dette førte til at 300 000 kvinner døde i forbindelse med svangerskap eller fødsel.
Vold: Nær femti land har fortsatt ikke lovverk som kriminaliserer vold i hjemmet, og 18 prosent av spurte kvinner og jenter i alderen 15 til 49 år rapporterer at de er blitt utsatt for fysisk eller seksuell vold av sin egen partner. 12 millioner jenter giftes bort før de er 18 hvert år, og 3 av 4 ofre for menneskehandel er kvinner.
Arbeid: I aldersgruppen 25 til 54 år har 94 prosent av alle menn en jobb og en inntekt. For kvinner er andelen bare 55 prosent, og kvinner gjør tre ganger så mye ulønnet arbeid som menn. Kvinner som er i jobb får i gjennomsnitt 16 prosent mindre lønn enn menn for samme type arbeid. Globalt jobber nær 40 prosent av sysselsatte kvinner i jordbruk, skogbruk og fiskeri, men bare 14 prosent av landeiere er kvinner – og kun 1 av 4 parlaments-seter globalt holdes av kvinner.
Selv om tallene her er dystre, har det vært store framskritt de siste 25 årene: Ei 15 år gammel jente som bor i et utviklingsland har i dag mange flere muligheter enn før:
Sammenlignet med hennes egen mor, er det mindre sannsynlig at hun lever i ekstrem fattigdom og hun har bedre sjanse for å vokse opp med god helse. Takket være endringer i lovgivning og sosiale normer i en del land, er det mer sannsynlig at hun fullfører grunnskolen og mindre sannsynlig at hun gifter seg eller blir mor før hun er klar for det.
Kvinners menneskerettigheter er ikke særinteresser. Det angår halve befolkningen. Men det er et område som krever særlig interesse, fordi menn defineres som standarden. Når utviklingspolitikk planlegges og settes ut i livet uten å ta tilstrekkelig hensyn til hvordan denne slår ut forskjellig for kvinner og menn, går viktig informasjon og muligheter tapt. Kvinner investerer oftere sine ressurser i barna og til fellesskapets beste. Likevel behandles ofte spørsmål om kvinner og kvinners menneskerettigheter som «smalt».
Endringene for å minske forskjeller må gjøres både lokalt og på nasjonalt og globalt nivå. Solidaritet må gå på tvers av landegrenser – inkludert globale konvensjoner som kan stadfeste kvinners rettigheter er nødvendig. Da er det en gledelig nyhet er at sist søndag kunngjorde Alberto Fernandez, president i Argentina, et lovforslag for å legalisere abort i Argentina. «Det setter en historisk presedens, det blir en viktig seier for landet og regionen».
I Norge må vi alle sammen gå frem som gode eksempler å sette standeren for hva som er god feministisk politikk. Regjeringen og årets statsbudsjett skuffer. Gode intensjoner blir ikke fulgt opp. Det er satt av lite penger til forebygging. Vi trenger mer penger til krisesentrene, mer penger til etterforskning og mer satsing på forebygging både i skolen og samfunnet. Uten et krafttak, som denne regjeringen ikke vil ta, vil statikken forbli grusom.
Derfor gjør det meg stolt at vi som i dag samles her på torget i Levanger ønsker å gjøre mer. Vi ønsker å stå sammen for forandring. Det gjør meg stolt at vi dag skal gå i tog for å rette fokuset på kvinners rettigheter. Det gjør meg varm i hjertet at temaet jeg ble spurt om var internasjonal kvinnekamp. Hvis det er en ting du skal huske fra denne appellen håper jeg det er: Sett sjøbein, stå stødig i deg selv, vær stolt feminist! Det er enda mange kamper å ta! For det er håp om at statistikken skal bedres, det er håp om at fremtidige generasjoner får oppleve en mer rettferdig likestillingspolitikk både nasjonalt og internasjonalt. Jeg har troen på at vi sammen kan vi få det til!«