1. kandidat Gudrun Lidal og 3. kandidat Anne Kolstad sammen med 2. kandidat Gjermund Eggen
Verdens matproduksjon er berørt av klimaendringer. I sør, hvor matproduksjonen er størst, vil det bli svært krevende å produsere mat. Hvordan omstiller vi oss best mulig? Isolert sett kan vi redusere norske klimagassutslipp ved å legge ned det norske jordbruket. Det ville vært en mistilpasning med høy risiko og store konsekvenser. Det norske landbruket er for avhengig av planter fra andre land. Dette er sårbart. Frakt av mat øker sårbarheten i en verden med redusert matproduksjon og økt uro. I tillegg gir det utslipp. Vi må øke vår matproduksjon basert på planter til dyr og mennesker fra norsk jord, både av hensyn til vår egen matsikkerhet og fordi andre land trenger maten sin selv.
Å øke matberedskapen er den viktigste og beste klimatilpasningen vi kan gjøre. 95% av landarealet vårt er utmark som vi kun kan utnytte gjennom beitedyr. Vi har en svært lav andel dyrka mark, kun 3,5%, hvorav mye er uegnet for annet enn grasproduksjon. I et land med så store grovfôrressurser må vi ha drøvtyggere som kan gjøre gras om til kjøtt og melk. Tilskuddsordninger og erstatningsordninger må stimulere til at andelen importert kraftfôr i kjøttproduksjonen blir så liten som mulig. I tillegg trengs innovasjon og utvikling for å øke norskandelen. Å kutte produksjonen av drøvtyggere basert på norske ressurser vil gi utslippskutt, men det vil også redusere selvforsyningsgraden. Det vil ikke være god klimaomstilling. Jordbruk må derfor stå for en stor del av utslippskvoten også når vi har blitt et lavutslippssamfunn.
I nord vil klimaendringer gi noen muligheter, som lengre vekstsesong og mulighet til å lykkes med nye arter, men mest utfordringer. Utfordringer som bedre vilkår for bakterier, sykdom og insekter som våre økosystem ikke er tilpasset. Andre utfordringer er at vannveiene i jordbrukslandskapet ikke er dimensjonert for større vannmengder, og at mer ustabilt og ekstremt vær både gir mer krevende vekstforhold og mer begrenset tidsvindu til å få utført oppgaver som såing og høsting. Et mangfoldig kulturlandskap med åpne vannveier, rikt jordeliv og en natur med innslag av myr gjør oss robuste for tørke og større vannmengder. Matsystemet vårt er også mindre sårbart med mangfoldig struktur enn med få og store enheter og ensidig drift.
Mange bønder i Trøndelag har hatt krevende forhold i år og slitt med å få normale avlinger. Det har vært for vått, varmt og tørt og så vått igjen. Under ustabile og krevende klimaforhold gir det større risiko å produsere korn, potet og grønnsaker enn gras, men det er veldig viktig for selvforsyningen at vi produserer vekster med høyt energiinnhold og vekster som kan brukes direkte til menneskemat der dette er mulig. Vi trenger også bønder som tør prøve nye vekster. Vi kan øke selvforsyningen og redusere risikoen for bonden noe ved å endre kravene til matkornproduksjon og kosmetiske krav i grøntsektoren. Markedspris, tilskudd, og erstatning for klimabetinget avlingssvikt må samlet bidra til å øke selvberginga og redusere risiko for bonden.
Jordbruket må også bidra til å redusere innholdet av klimagasser i atmosfæren, for at konsekvensene skal bli så små som mulig. Jordbruket kan bidra gjennom karbonbinding og utslippskutt. Karbon lagres både i skog og jord. Karbonbindinga må opprettholdes og økes. Mangfoldige jordbrukslandskap som har plantedekke hele året bidrar til økt karbonbinding. Dyrkamarka i Norge har stort etterslep på oppgradering av vannveier, grøfting, kalking og fornying. Dårlig drenert jord, ofte utsatt for jordpakking, gir høy produksjon av lystgass ved høy tilførsel av nitrogen. Om plantene ikke får nok oksygen nyttiggjør de seg ikke nitrogenet og det dannes lystgass. Ph i jorda har også stor betydning for prosessen. Lystgass har en oppvarmingseffekt som er opptil 300 ganger så høy som CO2, og en nedbrytningstid på 70 år i atmosfæren. Tiltak som motvirker dette er kalking og åpning og oppgradering av vannveier og grøfter. Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel, som å spre til riktig tid, og legge gjødsel ned i eller oppå jorda, gir mindre utslipp til luft. I tillegg gir det bedre bruk av næringsstoffene så de ikke renner ut og forurenser bekker og elver. Vi bør stimulere til investering i utstyr både for miljøvennlig gjødselspredning og redusert jordpakking. Vekster som fikserer nitrogen og reduserer behovet for tilført nitrogen er vekster som belgvekster, erter og åkerbønner. Disse kan brukes som dekkvekster, underkultur og grønngjødsling.
Vi har ikke tid eller råd til å la være å investere i tiltak som gir økt matsikkerhet, redusert utslipp fra frakt og arealer, bedre klimatilpasning, mindre jordpakking, mer mangfold og økt avling.
Skrevet av SVs stortingskandidater i Nord-Trøndelag,
Gudrun Lidal og Anne Kolstad.